Snø og is og frost og kulde - - - - det drøyer lenge før det kommer i år. Jeg lengter etter stjerneklare frostnetter hvor det knirker i snøen under skoa når jeg går. Jeg lengter etter å se dampen av min egen pust og bli rød i kinna av kuldegrader.
 |
| - vinterlengt - |
Siden jeg nå må vente på vintereventyret, trøster jeg meg med minner fra forrige vinters eventyr, og deler det her med dere - og kanskje kommer Kong Vinter snart tilbake!
"En dag midt i februar skal ”vinterekspidisjonen” : Bamble-marka på tvers gjennomføres. Ettersom kroppen nærmer seg 50 år (sinnet har ikke helt klart å holde følge!) – er det på tide å gjennomføre drømmen. Må rekke dette før jeg banker på gamlehjemmets dør, eller St. Peters port.
Så jeg ”snører min sekk, og spenner mine ski”, seler min vakre alaska husky og pakker min pulk. Pulken er mer ett forvokst akebrett, men den duger.
Som sagt, med min reduserte fysiske styrke og med min skrantende økonomi, kan jeg ikke engang drømme om å gå over Grønland, Canada – Syd- eller Nord- pol. Jeg skal ut i MITT ”Canada” og tror jeg vil få samme gleden av å fullfør mine drømmer her hjemme.
Vår, sommer og høst har jeg hus under hver busk, og soveposen er min beste venn. Nå skal vinteren erobres.
Skiutstyret er 25 år gammelt, men det er garantert bedre enn hva Nansen og Amundsen hadde ! Med sovepose, telt, lykt, mat, ullundertøy, reinsdyrskinn og alt jeg har lest Monsen har med seg (+ litt til) setter jeg kursen mot Kongens Dam. Med historier og bilder i hodet fra Nansen, Jack London og Lars Monsen legger jeg lystig ivei med ekspedisjonen.
Sola skinner fra skyfri himmel, det er minus 4 grader Celsius, og blå swix føre. Minus fire er ingenting mot minus førti, men nok for meg. ”Polarpuddelen”-min har ikke lyst til å være med (ikke for å fornærme puddelrasen…..). Sansynligvis har huskyen for lenge nydt det gode liv i sofakroken. Men etter alle overtalelsens kunster – setter hun kursen der jeg vil hun skal gå. Det tar ikke lange tida før hun har forstått hvor hun hører hjemme. Faktisk så kan hun bedre forskjell på høyre og venstre enn meg!
 |
| Vi ER i villmarka!! |
Snøscooterspor er en velsignelse, selv om mange forbanner kjøretøyet. Første og andre vidde (les vann) går som en lek, men når vi når Flåte er alle spor borte. Vi ER i ”villmarka”!! En halv meter løs snø må da kunne sammenliknes med skru-is og andre ulumskheter. Det er ikke bare jeg som er sliten nå. Også bikkja sakker alvorlig på farta. Ute på selve ”vidda” tar jeg sjansen på å slippe henne løs. Maken til yr livsglede er det lenge siden jeg har sett. Hun gjennomfører diverse snødanser og ståler av glede. Livsglede er smittsomt.
Seroxsat og Cipralex, Alopam og Sobril, glem det. Dette er ”lykkepille” nummer en. ”Doktorn” burde skrive ut turutstyr på blå resept – etter at egenandels-kortet er fylt opp. Dette har bare gode bivirkninger. Egentlig burde det ha et eget kapittel i Felleskatalogen.
Langs land ligger en og annen hytte, men jeg later som om de ikke eksisterer. Nå er jeg aleine i villmarka – ikke et menneske å se. Sola skinner – det glitrer rundt meg, og snøtunge trær sees i det ”fjerne”. For en stund finnes ikke klimaendringer, finanskrise, Gaza-stipen og all verdens elendighet.
Siden jeg ikke har tenkt å sprenge et gammelt hjerte planlegger jeg å slå leir når ”vidda” er tilbakelagt. Svett og med et blodtrykk og en puls, som heldigvis ikke kan måles, finner jeg en leirplass. Jeg spar plass til teltet og finner rikelig med ved til kveldens bål. Så er det på tide å bytte svett ulltøy mot tørt og varmt. Mulig jeg ikke skal ta med fire ganger halvannen liter pepsi, lapplskausbokser og diverse neste gang, men gjøre som de store gutta ( - og jentene ), satse på havregrøt og smelta snø.
 |
| Tove og Teddia <3 |
Med bikkja i en krøll ved siden av meg, et gnistrende leirbål, varm kaffe med påfølgende fersk snus, er livet verd å leve. Det er helt stille, månen står opp og min puls slår i takt med naturen. Stjernene viser seg på himmel-hvelvingen – og jeg føler meg liten – men lykkelig. Som en del av skaperverket, en del av universet – jeg LEVER, jeg finnes og jeg har det GODT!
Så er det på tide å krabbe i posen. Jeg er litt engstelig for å fryse meg gjennom natta, selv om det er langt fra polartemperaturer. Bekymringen viser seg å være unødvendig, som de fleste andre bekymringer (- eller LIVSTYVER – som jeg pleier kalle dem), Med en husky som elsker å ligge i armkroken, har jeg en levende ovn i teltet. ”Ovnen” knurrer stygt et par ganger i løpet av natta. Neste morgen skjønner jeg hvorfor – elgspor ved teltet. YES , jeg er i villmarka !!
Så er det tid for is-fiske - med heller dårlig resultat. Selvfølgelig kunne jeg skryte på meg en rugg, men det for vente til neste gang. Kneip og geitost venter i teltet – så det er ingen nød.
Leiren må pakkes, og ferden skal fullføres. Kanskje jeg tar en natt ved Steinsvann før jeg planlegger å ankomme Rørholt forsamlingshus. Der håper jeg noen kan hente meg. Hvis ikke så er det jo tross alt ikke no ”tvers over Canada” tilbake til bilen. Med tanken på varmt badevann, grandiosa og mer pepsi skal jeg klare å nå Kongens Dam igjen. Forteller jeg bikkja om ”kjøttebein” som venter, får jeg drahjelp.
Egentlig ønsker jeg meg fem seks huskyer til - et helt hundespann, men med adresse borettslaget må det få bli med drømmen.
Om dette er eventyr eller virkelighet er det bare jeg som vet – noe kamera-team har ikke fulgt meg! Men noen talende bilder skal du få se. Og jeg har bevist for meg selv, at ”gamle kjærringer” duger til villmarksliv !"
