Enspora jeg? ...... neida, har ski som er best å bruke utenfor sporet jeg! Men jeg filosoferer litt over hva det er med min kropp og sjel som lengter (alltid lengter), etter hvite fjell og vidder, etter snødekte gran og furuer, etter spor av rev, elg og hare - eller en og annen storfugl - og stillheten - roen i naturen.
Når kroppen min får ski og staver på seg er den hel. Hel og glad og leken. Det er utfordrende og spennende å utforske nye topper, nye skoger, nye vann, nye muligheter for å legge inn en telemark-sving. Kropp og sjel fryder seg i hvert fraspark eller hver sving - - - eller i hvert et fall i løssnø!
Gjennom øynene stimuleres hjernen av estetisk vakre bilder og lys. Ørene har "ferie" fra menneskenes larm og kroppen får slite på en måte som et treningsinstitutt aldri kan oppnå. Harmoni.
Av alle årets måneder tror jeg at jeg elsker februar høyest. Juni kommer som neste på rangstigen, men februar . . . . . Det merkes at dagene er blitt lenger. Lyset er ubeskrivelig vakkert, når det kommer tilbake til oss her på nordsiden av kloden. Sola varmer litt - men det er fortsatt skiføre - og der hvor jeg har ferdes i det siste - mye snø.
På denne siste turen har vi også vært så heldige å få oppleve skitur i måneskinn. "Trollsolen" var så sterk at den kastet lange skygger i snøen rundt oss - og vi kunne gå på ski i natten uten menneskapt lys.
Hjernen tømmes for vonde og tunge tanker. Kropp og sjel spiller på lag i fullkommen harmoni. Jeg lever der og da - den verden jeg oppfatter er snø, himmel, trær, fjell, bakker og min egen kropp.
